Tanker om livet

Sommeren står for døra, og ingen sommer er som norsk sommer!

Men som kjent, så varer den dessverre ikke så lenge, september/oktober er rett rundt hjørnet.
Minnene om sommeren varer ikke lenge, og før en vet ord av det, så er man inne i en liten depresjon, begynner å virkelig syns synd på seg selv.
November har godt og vel 30 dager, som fort kan føles som 60 dager, ettersom en er midt i mellom høst og vinter. Alt er grått og vått.
Humøret stiger når første snøfall kommer i desember, det blir lysere ute.. Men det er en kortvarig glede, ender som regel opp i slaps eller uhorvelig tungt arbeid med spaden.
Januar er vel den beste vintermåneden for min del, det er da vi har begynt på nytt år og med det kommer 5 nye ferieuker som jeg kan tilbringe i utlandet.
Begynner å synge "kom mai du skjønne milde.." i slutten av februar, og ender opp med å gjøre mars om til den lengste måneden i året.
Siste rest av snø forsvinner rundt april ei gang, og veiene begynner å holde seg tørre mer enn en time om gangen. Humøret stiger.
Så kommer endelig skjønne mai, som vi alle har ventet på. Våren er i full blomst, alt er fint og grønt, verden er hærlig!
For meg begynner sommeren for fullt 1. juni, temperaturen stiger og mulighetene står i kø.. Båtlivet, festivaler, holmeturer, fest, stilletthæler, grilling og annet moro!
I juli er det som regel fullstappet program for hver uke, finnes noe å gjøre hele tiden.
Så kommer august. Skalldyren! Trenger jeg å si mer?? :) Men så er det jo dette her med at når skalldyren er over, så er minidepresjonen på gang. Mandal dør..
Ender tilbake på september igjen, som i og for seg er fin i begynnelsen, når løvet faller og skogen er fylt med alle verdens vakre farger. Men vi vet jo alle hva det virkelig ender med..

Er dette livet? Er dette virkelig hva det handler om?
Lever jeg for å være lykkelig i Norge kun på sommeren? Altså 4,5 måneder ut av 12 måneder i året?

Store spørsmål, uten noe fasit..

Jeg lever for å være en lykkelig egoist!
Ikke på den måten at jeg kun tenker på meg selv, men på den måten at jeg setter min egen lykke fremfor andres.
Jeg er bortskjemt.
Ikke fordi jeg får alt servert, ikke fordi jeg er 'stinn av gryn'. Men fordi jeg gjør akkurat som jeg vil, spesielt når det kommer til å reise.

Jeg har bestemt meg, jeg skal til Israel i sommer.

Vurderer å flytte fra landet igjen, men har ikke bestemt meg enda.
Er redd for depresjonen som kommer i høst igjen, ser for meg at den kommer til å ta knekken på meg.
Det som står litt i veien for meg, er jobb, penger og mine übersøte katter. Tror ikke jeg har problemer med å få meg jobb i utlandet, så lenge sjefen ikke setter uoppnåelige krav. Og penger er det jo nok av, om man bare setter seg et mål med sparing. Kattene derimot, de er det verre med. Vil ikke gi de vekk, og kommer aldri i livet til å avlive de!
Men vurderer å legge ut ei annonse og se om noen vil være fosterhjem for de i ett år. Er vel noen familier som kanskje er interessert i å prøve å ha to katter i ett år, bare for å se om det valget passer de?

Uansett, jeg har ikke lyst til å bo i Norge, jeg trives her kun på sommeren, livet må da kunne inneholde mer enn det for meg?

Den som lever får se..