Pilipinas!

Får vel legge ut historien her, så jeg slipper å gjenta meg selv til alle sammen.. :P

14 februar, selve valentinsdagen, valgte jeg å tilbringe på å fly i totalt 15 timer.. Masse ukjente folk, trangt, lange køer, ekle doer, småsure flyvertinner, dott i øret, uten noe særlig mulighet for å pusse tenner og friske seg opp.. Så rett og slett helt kjørt ut.. Men allikevel lykkelig og i mitt ess!! Varmen var jo nær...

Landet 15 feb 11:35 på Ninoy aquino international airport. Hadde fått beskjed av pappa om at de ikke kunne hente meg inne på flyplassen, en kommer ikke inn der uten flybillett. Så veibeskrivelsen hans var slik: Du skal gå ut av flyplassen, over veien og inn i det som ser ut som ei bygning (?) Så skal du ta til høyre, og ned der du ser første bokstaven i etternavnet ditt (altså T).. Så følger du bare veien der, så står vi og venter..
Jeg spurte om det var typisk der alle gikk og at jeg bare kunne følge strømmen, men svaret var dessverre nei.. Nå vet jeg hvor jeg har arvet evnen til å forklare og å gi veibeskrivelse ...
Men tøffe lille meg, hoppet i det og fant frem til slutt. :)

Det sto masse folk og venta der, men pappa var jo ikke til å ta feil av, på sine 197 centimeter over havet raker han over de fleste der nede.. En god og svett klem ble godt mottatt fra både pappa og Lyn. (Som var litt vanskeligere å finne, på sine 150 centimeter over havet..)

De hadde programmet klart for dagen (og heldigvis leid en taxi) ...
De måtte innom Home Depot for å handle inn noe til leilighetene, så skulle vi spise på T.G.I Fridays, før vi skulle videre i båt til Romblon, Romblon.
Akkurat når det gjelder reise, så tåler og aksepterer jeg faktisk veldig mye. Først en total reisetid på 21 timer fra Norge til Filippinene, så 5 timer i Manila, før en båtreise på 14-15 timer. Men det er to ting jeg takler veldig dårlig.. Det er ekle doer og cup noodles. (Sistnevnte kommer av at vi spise for mye av dette på Jamaica) Og cup noodles var det eneste en kunne få kjøpt av mat på båten.. (må jo nevne at dette var også det de serverte som mellom måltid på flyet!!)

Vi ankom vel rundt 5-6 på morran på øya, litt fortumlet i hodet og veldig sliten i kroppen. Handlet inn frokost og diverse, og kom oss videre til pappa sitt hus. Idyll fikk helt ny betydning der nede!
Etter litt frokost, og litt søvn (på en ordentlig madrass, på et ordentlig og eget rom og med vifte!!) så fikk jeg rundturen og fikk se leilighetene han holder på å bygge, grisehuset, stråhytta og byggeplassen til det store huset. Fy for en hærlig plass!

Ble kjent med mange unger der nede, og det var alltid en eller annen unge som var med oss. Dette kommer av at det er svært få som har strøm der nede, og det blir mørkt rundt 7-8.. De fleste legger seg da, og hva er det beste å finne på når en legger seg så tidlig og ikke har lys?? For de som ikke tenker i helt riktige baner, så kan jeg jo nevne at det er sex.. Og fattige som de er, har de ikke råd til noe så flott som prevensjon. Så alle naboer hadde fra 7-16 barn.. Det er vel en familie med 16 barn som skal til for å nå forsiden på Se og Hør her i Norge kan jeg tenke.

Pappa og Lyn har tatt til seg en av naboungene, for å hjelpe han med mat, klær og skole. Han har 8 søsken og mora på 29 år er gravid med unge nummer ti på vei i skrivende stund.
Han heter Rands, men alle kaller han for Delphino. Dette kommer av at faren heter Delphin, og hans sønner blir automatisk kalt Delphino og døtrene blir kalt Delphina.
Spurte de hvorfor ikke de kalte meg Kristiana da, men da lo de bare av meg.. :)


Det var iallefall begynnelsen av reisen, så får jeg heller prøve å skrive resten senere. Må jo jobbe litt også. :)